This is it

Hei. Jeg heter Carin, er 28 år og lider av panikkangst.

Dette er et innlegg jeg først og fremst skriver for min egen del, men også for at du skal slippe å spørre «hvordan går det?». Jeg er ikke redd for å «blotte» meg selv, og prøver på ingen måte å holde min «lidelse» skjult. Nå er kanskje «panikkangst» kun et ord for deg, som kan være vanskelig å forstå. Selv har jeg lært dette ordet, the hard way. Siden 2008 har dette begrepet vært en del av mitt liv, og noe jeg har måttet lære meg å leve med. Til nå. Nå gidder jeg ikke mer. Jeg gidder ikke at «panikkangsten» skal være en del av livet mitt. Jeg gidder ikke å være redd for ting, som for deg vil virke helt absurd. Jeg skal bli fri. Fri fra kontant frykt, og fri fra tanken om hva som «kan skje». Jeg gidder ikke mer.

Å ta tak i denne typen angst er ingen lett sak. Den beste behandlingsmåten er det de kaller: Eksponering. Det handler om å bli i angsten. Og om å møte situasjoner du vet vil trigge angst. So, this is my life at the moment. Hver dag utvider jeg min egen «trygghetsone» og hver dag kjemper jeg mot mine egne følelser. For å kunne leve med dette trengst det nemlig en god dose tanker om «realitet». Å kunne skille ureel fare fra det som faktisk er farlig.

For å kunne forklare bedre hva dette ordet «panikkangst» egentlig inneholder, kan jeg gi et eksempel. Tenk at du har høydeskrekk, og at du er tvunget til å sitte på kanten av prekestolen. De følelsene du kjenner på da, er de samme følelsene jeg kan få av å gå inn i en dagligvare, eller et kjøpesenter. De dagene angsten er som sterkest, kan de følelsene oppstå til og med på vei til postkassa. Du har kanskje hørt om utrykket «ut av meg selv- opplevelse»? Sånn er mine angstanfall. Alt rundt blir som i en drøm, som det ikke går å våkne fra. Det er når disse følelsene tar over, at du tror du skal dø.

For meg har livet gått i bølger siden den dagen i 2008. Jeg har hatt svært lange og gode perioder, hvor angsten ikke har fått styre meg. Der er jeg ikke nå. Det siste året har vært vanskelig. MEN, en ting lærer en.. Det blir bedre.

Det er ikke lett å være psyksisk syk. Det er særlig ikke lett å skulle forklare det alltid. Så derfor gjør jeg det her. This is my life. Nå.

En dag skal jeg ha fått kontroll på disse følelsene, få lære hjernen min reel fare og kunne våkne hver dag med tanken «fy, så digg det er å leve!»

Hvilken rett har du?

År etter år hører en klager over det norske barnevern. De kan ikke jobben sin. De ødelegger familier. De tenker ikke på barnets beste. I flere tusen hjem sitter nordmenn med sorg over ødelagte familier og bitterhet mot barnevernet.

Dette gjelder ikke alle. Dette gjaldt ikke meg. Som treåring spaserte jeg inn i gangen til mine fosterforeldre. Med bamsesekk på ryggen og smil rundt munnen. Hva var mine første ord? og til hvem? En utadvendt treåring sa «Nå er det du som skal være mammaen min» til den kommende fostermor. I trappen står to eldre barn. Mine nye søsken. Selv husker jeg ikke mye fra disse dagene, mest bare det som er fortalt meg. Det var likevel denne forandringen som bidro til at jeg fikk en god barndom. Ikke mine biologiske foreldre. Hvem er de som sier at biologiske foreldre er de rette foreldrene? Hva vet de? Har de prøvd å bytte ut sine? For meg var dette helt nødvendig. Jeg fikk en trygg mamma og pappa. En familie som var sammensveiset, snille, kjærlige, oppmersomme og gode. De kunne se hva jeg trengte. De kunne gi det som barn har krav på.

 

carin

Ble den biologiske familien ødelagt? Ja, så absolutt. I mitt tilfelle var det ikke barnevernet som gjorde det. Det finnes noen voksne, som rett og slett ikke klarer det ansvaret som føler med å være foreldre. Det gjorde ikke mine. De så sine egne begrensninger og lot meg få en ny familie, mens jeg enda var liten. Dette takker jeg dem for. Av hele mitt hjerte. De ga meg muligheten til å få søsken. De ga meg en ny familie.

En stund etter flyttingen kom min biologiske mor på besøk. Da reglene innen barnevern er slik. De biologiske foreldrene har rett på 1-3 samvær i året. Min biologiske mor la fort merke til at mitt røde hår, hadde begynt å skinne. Hun spurte forsiktig min fostermor om hvilken shampo hun brukte. Det hun ikke turte å fortelle var at den lille jenta hadde fått mat med næring. Det er et minne som sitter sterkt i meg. Som liten måtte jeg alltid bli påminnet at det var lov å forsyne seg flere ganger under middagen. Dette var noe jeg ikke hadde opplevd før, og øste tallerkenen full med mat.

Selv har jeg aldri spurt mye rundt overflyttingen og grunnen. Det meste har forklart seg selv ettersom jeg ble eldre. I en alder av 27 år klarer jeg enda ikke å ta heis. Små rom skremmer meg, og jeg sjekker alltid låsen på et toalett før jeg tørr å låse. Dette får meg til å være mer takknemlig for det som ble gjort. Hva hadde det blitt av meg om noe ikke ble gjort?

Vi finnes, vi som har det bra pga det som ble gjort. Vi som fikk en familie, vi kanskje aldri ville fått ellers. Min drøm er at flere barn skal få oppleve dette. Det å bli elsket fra første stund, tørre å senke garden og tørre å tro på at kjærlighet er gratis.

Fjerdejulifemten <3

04.07.15 kom raskere enn antatt og nå sitter jeg her med store smil og gullring på hånda. Min bestevenn er nå min ektemann. For en fantastisk følelse! Selve bryllupsdagen gikk fryktelig fort og jeg sliter enda med å huske hele dagen i detalj.  

 
Tidligere har jeg alltid sagt at jeg vil se uttrykket på den som skulle bli min ektemann, i det jeg gikk opp kirkegulvet.. Vel, det ble med utsagnet. Hendene mine og leppene mine skalv sånn, at fokuset ble på å holde seg oppreist. Resten av vielsen, så husker jeg kun smilene til min kjære. Så lenge fokuset mitt ble på han, roet nervene seg.  

 
04.07 giftet jeg meg med min beste venn, min store kjærlighet og min elskede gjennom livet. Aldri trodde jeg at jeg skulle være så heldig. 

«Størst av alt er kjærligheten»  

    
 

Undring.

Desember. Julemåneden. Endelig!

Det er november, skyene ligger tungt over byen, regnet slås av og på som en bryter. En morgen må isskrapen frem, en annen kan sandaler brukes. On, off, off, on. Det er ikke mye som lignet på vinter. Jeg savner snø. Kalde morninger. Votter og lue. Vinterjakke og vedfyring. Hvor har det blitt av vinteren? Dagene er mørke som natten. Noen få timer lys, før mørket setter inn igjen. Endelig, endelig. Nå er det lys i vinduene. Stjerner, staker og utelys. Endelig. Ventetid. Ventetid på hva da? Hva venter vi på? Snø? Kulde? Dekkskifte? Vi tenner lys søndag etter søndag. Hvorfor?

Desember. Endelig?

Et lysglimt i en lang mørketid. En engel. Sang. Den gangen sangen lød over himmelen. Den dagen. Det er dagen vi venter på. Minnes om. Husker på. Takknemlighet. Glede. Fred.

Sol.

Nyter en deilig morgen med vafler, tekanne, greengate og jakten på kjærligheten. Sovet lenge og våknet av solen som varmet gjennom sprekken på rullegardinen. Dette blir en fin dag.

IMG_1487.JPG

Nedtur.

Typisk. I kveld skulle vi på Jarle Bernhoft konsert. Jeg er hjemme, kjæresten på konsert. Jentesyken altså. Why? Hvorfor skal vi straffes for at vi skal bære frem barn en gang i fremtiden? Som barna sier » Det er urettferdig.» Og her sitter jeg.. Kikker på strikkeblogger, å drømmer om strikkepinnene og garnet som ligger nedpakket i bua. Nedtur. Nå er jeg toppmotivert til å få garn på pinnene og nyte høsten som den skal. Jeg kommer ikke inn i bua. Eller jeg kan prøve..uten at jeg vet om jeg kommer ut. Og det går ikke. Ibuxen ligger inne. Nei, inspirasjon er nok det jeg får i dag. Så får jeg ro meg inn i bua en annen dag, når jeg vet noen kan finne meg om jeg klatrer meg vill. Det kan skje nemlig. Det er lys der da, men temmelig kaldt. 

Nå fikk jeg lyst å rope på nabokatten som jeg pleier å slippe inn. Lars petter vil ikke ha katt, så da er det eneste mulighet. Så lenge han ikke vet det. Problemet er at denne katten nå kommer inn når han vil. Vi har det med å sette opp varandadøren når været tilsier det, og da er ikke veien lang. Egentlig så vil jeg ha en hund. 

IMG_3816

Regn.

Det regner. Mye. Øser og øser. Regnjakke på, regnjakke av. Det lyner og tordner, også på nytt igjen. Det er joggebuksetid. Stearinlys og vedovn. Det er mørkt. Faktisk har det ikke vært skikkelig lyst i dag. Bare tett havtåke som velter seg innover byen vår. Mer regn. På med vindusviskere. Et nivå raskere, så sakte igjen. Opphold, litt lyst. Så åpner himmelen seg igjen. Mer regn, bulder og brak. Vått tøy, våte sko, klam bil. 

 

IMG_1483.JPG 

 

I morgen er det meldt sol. 

 

IMG_1421.JPG

Sumar går mot haust.

Jeg liker høsten. Jakker. Sko. Skjerf. Regn. Vind. Farger. Innekos. Jeg liker å kunne trekke igjen gardinene, tenne lys og drikke en kopp te. Dra frem strikketøyet som har ligget på vent siden sommeren. Høre på musikk. Gjøre koselige inneting. I år blir høsten bedre og mer spennende enn i fjor. Vi skal planlegge bryllup. Datoen er på plass, tankene i sving, kirke og lokale booket. Glede tvers igjennom. Om nøyaktig 300 dager står jeg brud, og skal få min bestevenn til ektemann. Jeg gleder meg 😀 

Men vi har hatt en nydelig sommer. Den begynt med 5 dager i vårt deilige danmark med familien til min kjære, før vi satte snuten mot nordens paradis, lofoten. Det var en fantastisk tur, og et sted vi garantert skal tilbake til. For et land vi bor i! Sommereferien endte med en uke på konfirmantleir, noe som også var fantastisk. Jeg sitter igjen med store intrykk fra alle feriene, som jeg kan ta med meg inn i høstmørket 🙂 

 

10389716_10152269916608481_1600825891950410040_n 10556471_10152277283708481_8157821417794076831_n 10492067_10152276407013481_2271108507033816874_n

Deler noen instagrambilder fra lofotturen 🙂 @cariiint

Smil, Carin

What happened to my bloggin?

13 november 2013. Det begynner å bli noen måneder siden. Hvor har tiden blitt av? Altså, jeg lever i beste velgående, i norges deiligste by. For det er deilig her. Det har jeg lært her nede. Som sørlending er ting somregel deilig. Også har jeg blitt litt skapsøring. Får stadig spørsmål om hvorfor jeg snakker sørlandsk. Svaret er, jeg aner ikke. Jeg i mitt hode tror at de eldre skjønner meg bedre om jeg drar på med en falsk skarre R. Om de faktisk skjønner meg bedre, har jeg aldri spurt om. Så nå vil jeg snart kalle meg ekte sørleding. Skatter til og med til denne landsdelen nå. Også skal jeg gifte meg her. Ikke akkurat på øyeblikket (igjen, sørlandsutrykk), men en gang neste år. Men fremdeles er jeg en nordleding i sør. Selv om jeg ikke er like direkte enda. 

 

Bilde tatt 13.07.14 kl. 18.09 #2

I morgen vender vi nesen mot nord, men ikke hjem. Enda lengre nord; Lofoten! Nå skal søringene få se NORGE. De skal få se hva de går glipp av. Jupp, her er det badetemperatur på sommeren. Jupp, her er det skjærgård og bomstasjoner. Nå skal naturen vises frem, torsken fiskes, mørket aldri komme, og kulden kjennes på. 

God ferie. Nå stekk vi nordover. 

Livet i sør.

Får begynne dette innlegge med det samme som de fleste andre her, HEI IGJEN! Fytti jeg dårlig på denne blogginga… Men så er det gøy også. Nå har jeg faktisk bodd her på sørlandet i 6 mnd allerede. Helt sykt hvor fort tiden kan gå. Jeg å kjæresten hadde faktisk 1,5 års jubileum her forrige uke. Det feiret vi statselig med forkjølelse og julebrus. Sørlandets julebrus selvsagt. For er det en ting jeg har lært etter å ha bodd her, er det stoltheten sørlendingene har. De er stamgjester på sør arena, uansett utslag og plassering av laget.. De kjøper ikke noe annet enn sørlandschip og sørlandsis. Hennig olsen er over alt annet. Og det finnes jo SELVFØLGELIG ikke noe bedre enn CB julebrus eller juleøl 😉

 

Bilde

Sånn er det å være utlending på sørlandet, man må bare finne seg i det og nikke enig. Nå skal det jo nevnes at jeg begynner å bli enig i enkelte ting, uten at dialekten min har blitt så blaud enda. Men jeg smiler og nyter sørlandslivet 🙂

Nå står julen for tur og det blir så gøy!! Nå skal jeg for første gang noen sinne spise torsk på julaften. Det er nok det jeg er mest spent på. Blir rart å ikke plukke pinnekjøtt fra tennene. Men optimistisk som jeg er, blir dette bra 😀

 

Ha en god kveld, så skal jeg nok få inn noen flere innlegg før jula står på karmen.

 

Smil.