This is it

Hei. Jeg heter Carin, er 28 år og lider av panikkangst.

Dette er et innlegg jeg først og fremst skriver for min egen del, men også for at du skal slippe å spørre «hvordan går det?». Jeg er ikke redd for å «blotte» meg selv, og prøver på ingen måte å holde min «lidelse» skjult. Nå er kanskje «panikkangst» kun et ord for deg, som kan være vanskelig å forstå. Selv har jeg lært dette ordet, the hard way. Siden 2008 har dette begrepet vært en del av mitt liv, og noe jeg har måttet lære meg å leve med. Til nå. Nå gidder jeg ikke mer. Jeg gidder ikke at «panikkangsten» skal være en del av livet mitt. Jeg gidder ikke å være redd for ting, som for deg vil virke helt absurd. Jeg skal bli fri. Fri fra kontant frykt, og fri fra tanken om hva som «kan skje». Jeg gidder ikke mer.

Å ta tak i denne typen angst er ingen lett sak. Den beste behandlingsmåten er det de kaller: Eksponering. Det handler om å bli i angsten. Og om å møte situasjoner du vet vil trigge angst. So, this is my life at the moment. Hver dag utvider jeg min egen «trygghetsone» og hver dag kjemper jeg mot mine egne følelser. For å kunne leve med dette trengst det nemlig en god dose tanker om «realitet». Å kunne skille ureel fare fra det som faktisk er farlig.

For å kunne forklare bedre hva dette ordet «panikkangst» egentlig inneholder, kan jeg gi et eksempel. Tenk at du har høydeskrekk, og at du er tvunget til å sitte på kanten av prekestolen. De følelsene du kjenner på da, er de samme følelsene jeg kan få av å gå inn i en dagligvare, eller et kjøpesenter. De dagene angsten er som sterkest, kan de følelsene oppstå til og med på vei til postkassa. Du har kanskje hørt om utrykket «ut av meg selv- opplevelse»? Sånn er mine angstanfall. Alt rundt blir som i en drøm, som det ikke går å våkne fra. Det er når disse følelsene tar over, at du tror du skal dø.

For meg har livet gått i bølger siden den dagen i 2008. Jeg har hatt svært lange og gode perioder, hvor angsten ikke har fått styre meg. Der er jeg ikke nå. Det siste året har vært vanskelig. MEN, en ting lærer en.. Det blir bedre.

Det er ikke lett å være psyksisk syk. Det er særlig ikke lett å skulle forklare det alltid. Så derfor gjør jeg det her. This is my life. Nå.

En dag skal jeg ha fått kontroll på disse følelsene, få lære hjernen min reel fare og kunne våkne hver dag med tanken «fy, så digg det er å leve!»

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s